Kunstnerintervju #46 – Ellen Karine Solberg

Ellen Karine Solberg deltar i Østlandsutstillingen (V) 2019 på Kunstforeningen Verdens Ende med arbeidet På kanten. De elleve små skulpturene viser elleve mennesker som er på flukt og er basert på bilder hun har funnet i media.

Statement:
Drivkraften bak kunstnerskapet er en nysgjerrighet på hvordan samfunnet henger sammen. Å se den enkelte, individet i den store sammenhengen, det lille i det store. Jeg arbeider med grafikk, skulptur, installasjon, tekstil, animasjon og utsmykning. Jeg har i mange år reist rundt i landet med egenprodusert kunst på turné i regi DKS.
Jeg bruker ofte fotografi fra media som medium og referanseramme aktivt i mitt kunstnerskap. Jeg har de siste årene laget skulpturer av mennesker som er på flukt, hentet fra bilder i media. Verket På kanten er en relevant og politisk kommentar til dagens migrasjonsvirkelighet i Europa. Verket kan plasseres i for eksempel en vinduskarm, eller på bordkanten.

1) Hvordan oppdaget du at du ville bli kunstner?
Jeg trur jeg oppdaget det, da jeg forsto at det jeg lagde kunne være interessant for flere enn meg selv. Da var jeg liten, og tenkte ikke på det å lage og skape som noe annet enn noe som var helt naturlig å gjøre. Vi barna laget stort sett det vi hadde lyst til, og lyst på. Vi lagde hytter i skogen, indianerleirer med telt av gamle tepper, sydde kostymer, spikket piler og lagde buer. For å tjene penger, lagde vi kiosk i bua. Der solgte vi grønnsaker vi dyrket, og godteri 25 og 50 øre dyrere en i kiosken. ( selv om det stort sett var de eldre på gården som handlet, var vi fornøyde ).  Vi lagde flipperspill og kronespill av sponplater hvor vi tegnet motiv med fettstifter. Spiker, og strikker i forskjellige farger til poenglommer, og klinkekuler ble brukt til flipperkuler. Lydene som illustrerte poeng improviserte vi under spillets gang. Husker også noen brettspill vi ønsket oss, som naboen hadde, som min bror og jeg lagde etter hukommelsen. Jeg er vokst opp på gård, og ville være med å jobbe. På jorde plukket de som var store nok poteter, og før jeg var stor nok til å stå på maskinen, gikk jeg etter potetmaskinen for egentlig å plukke potetene som hoppet ut på jordet. Men jeg husker bare de fine steine jeg tok i lommene. Med lommene tunge av stein, dro jeg hjem og vasket de, og la de i bokser. Boksene med steinene tok jeg frem i god tid før jul, mor hadde juleverksted så fort frosten kom, ofte tidlig i november. Så da ble det troll av steinene, kongler som jeg hadde samlet fra skogen ble til nissekoner og nissemenn, som jeg hadde i eggekartonger. Jeg har stor familie, og alle tanter og onkler skulle ha rikelig med julegaver. Så svaret på hvordan jeg oppdaget at jeg ville bli kunstner, må nok være ved kjøkkenbordet hjemme. Da jeg fikk lage så mange nisser, troll og diverse figurer jeg ville, uten og måtte rydde med det første, eller passe på klokken  ( det bør nevnes at tiden sto stille på flere måter, for batteriet i klokken på kjøkkenet hadde en sterk tendens til å stoppe ). Så jeg får takke min mor, som selv elsket å lage ting, og ikke var så opptatt av å rydde, og aldri gadd å bytte batteri i klokken, for at jeg fikk bli kunstner for det har jeg egentlig aldri oppdaget at jeg ville bli. Jeg har bare fortsatt med det jeg har likte, som er å finne på ting og lage ting.

2)  Hvor henter du inspirasjon fra i dag?
Den henter jeg fra mennesket, individets egenverd. Generelt og som billedkunstner er jeg opptatt av vårt samfunn, og at kunsten gir et nødvendig korrektiv til det gjennomregulerte samfunnet vi lever i. Stilte meg selv spørsmålet, hvordan eksklusjon visuelt kan utrykkes i kunsten ? Jeg ville identifisere det ( formens tilblivelse ), og gi den navn. Slik startet det. Da jeg noen dager etter jeg hadde stilt meg det spørsmålet, bladde i avisen og så et bilde av mennesker som titter og vinker opp fra en overfylt båt, bestemte jeg meg for å vise de ( folkene ) frem. Ta de ut av bildet. Jeg startet med å lage de jeg så klarest. Har siden  fulgt migrasjonsmønstre og forsøkt å skildre enkeltmennesket i hendelsene. Jeg former små mennesker / dukker i lufttørrende leire, – de er kopier av virkelige mennesker. Forsøker gjennom leirens  fargekvaliteter å synliggjøre enkeltindividet. Som en kontrast til den kalde transkulturelle ignoransen ovenfor folket på flukt.

3) Har du deltatt på Østlandsutstillingen tidligere og hva betyr det for deg å stille ut på jubileumsutstillingen i år?
Ja,
 jeg 
har 
deltatt
 på 
ØU 
tidligere, 
første 
gang 
for 
 i 
1999
 med
 en 
12 
til
 15 
meter
 lang
 gullslange. Det å stille ut i jubileumsåret er selvfølgelig ekstra stas, særlig når ØU markerer det så fint og jeg selv har 20-årsjubileum.

4) Kan du fortelle litt om arbeidet du stiller ut?

Jeg
 tar 
tak 
i 
et 
universelt
 og 
dagsaktuelt 
tema 
som 
angår 
oss
 alle. 
I 
disse 
tider 
som
 mange
 stenger
 seg 
inne, 
lager 
høye 
gjerder
 og 
lukker 
igjen,
 når
 noen 
vil 
komme 
inn.
 Bruker
 fotografi
 fra
 media 
som
 medium 
og
 referanseramme
 aktivt 
i 
utviklingen
 av
 skulpturene.Stiller ut 11 figurer i verket På kanten: Tolkning av afrikanske migranter på grensegjerder i Melilla og Ceuta, mellom Marokko og Spania.

5) Hva er ditt neste store kunstneriske prosjekt?
Skal være på Gjesteatelieret i Vadsø, som artist in recidence i sommer. I september er det avduking i Slottsparken i Ingrid Aleksandras Skulpturpark for barn, der jeg tidligere år har tolket tre av bronseskulpturene etter barnetegninger. I rundt 8 uker til høsten skal jeg ha kunstsafari og workshop  med DKS Plenca i Fredrikstad. Fra 10. 01. til  24. 02. har jeg utstilling i Grenselandmuseet i Kirkenes, og vise utstillingen ” Grensene ”, som nettopp har blitt vist i Lofoten, under Stamsund internasjonale teaterfestival. Der skal jeg bl.a. vise verket  ” Over Storskog “:  “ Høsten 2015 kom det 5465 mennesker syklende over grensen i nord for å søke asyl i Norge. Jeg har tatt tak i hendelsen, og laget noen av de som kom over Storskog i leire. Min utstilling skal vises i rommet som noen av syklene som ble brukt over grensen, er utstilt “.

6) Hvordan ser du for deg at Østlandsutstillingen kan/bør utvikle seg de neste 40 årene?
Syns ØU gjør det supert i år med å ta i bruk et såpass vidt spekter av Østlandet til utstillinger. Fint å kombinere når det er vandreutstilling, med minst en visning i en forholdsvis stor by, og de andre mer landlig. Som i Kunstforeningen Verdens Ende, hvor det var superhyggelig å komme til. Så takk for at jeg kom meg dit!

Del på Facebook!