Prisvinner 2023: Kropp og svette

«Så direkte at betrakteren nesten kan lukte svetten til kunstneren gjennom skjermen…», skriver prisjuryen om verket They closed my gym (2021) av Elise Nohr. Østlandsutstillingens pris 2023 ble delt ut på åpningen 25.mars. Prisvinnerverket er en videoperformancen og blir vist som et installasjonsverk på Store Gilhus Gård. Takk til prisvinner Elise Nohr for et sterkt verk og takk til BaneNor Eiendom som har bidratt til å gjøre prisen mulig! Prisen på 60.000 NOK går hvert år til et verk som utmerker seg i utstillingen.

Om verket skriver Elise Nohr:
They closed my gym handler om å bygge sin egen utegym etter å ha blitt fratatt muligheten til å være på sin vanlige gym. Inspirasjonen kom etter nedstengningen av landet i 2020. I verket møter vi en person som har satt opp sin egen gym og utfører diverse øvelser samtidig som personen ser på seg selv i speil som er satt opp rundt omkring i området. Personen har også tydelig kvinnekropp, men er ikledd en badedrakt med print av en mannekropp. Som subtil kommentar til hvordan samfunnet forholder seg til forskjeller på nakenhet i forhold til binært kjønn. I verket tar jeg for meg det å ta plass i det offentlige rom, etter å ha vært ute og observert virkningen av nedstengningen.

Prisjuryen
Østlandsutstillingens prisjury for 2023 er kurator Mei Silja Szetu og kunstner Hedda Roterud Amundsen. Sistnevnte er også juryleder for Østlandsutstillingen i 2023.

Prisjuryens begrunnelse:
Prisvinner Elise Nohrs videoperformance They closed my gym har en kroppslighet som er så direkte at betrakteren nesten kan lukte svetten til kunstneren gjennom skjermen. I en grå scenografi, som minner om et pukkverk, gjennomfører kunstneren en treningsøkt med egen kropp og metallgjenstander. Selve installeringen av verket på Store Gilhus Gård, av det som nå blir mer som en videoperformance/stedstilpasset installasjon, er gjennomført med en svært god romforståelse og selvtillit. 

Kameravinkelen skrifter mellom intime og monumentale blikk på utøveren, mens speil plassert i grusen, gir betrakteren flere vinkler parallelt (og blikket tilbake på seg selv). Billedlig og følelsesmessig. Speilene oppleves å peke til treningssentrenes speilvegger, hvor hver bevegelse fanges opp fra ulike vinkler, i helfigur. Enten det er knebøy, markløft, flexing eller posering. 

Vi assosierer også til selfien og den kontinuerlige digitale speilingen: fjes, kropp og identitet. Til kommentarfelt på sosiale medier, hvor kroppen så altfor ofte blir gjenstand for enten beundring eller hat. Den tilstedeværende tragedien hvor det skal menes i hytt og vær om andres kropper. Kropper som enten idealiseres eller blir politiske – uavhengig av intensjonene til kroppens eier. Det kollektive meningsapparatet definerer kropp etter gjeldende trender rundt estetikk. Men sjelden i forhold til styrken som besittes i kroppene og hva de kan utrette. 

Noen scener i videoperformancen framstår nærmest ikoniske, hvor kunstneren blir en kriger. Med metallstang løftet over hodet, i kjipt vær og stadig mer vått og skittent tøy – står kunstneren stødig. Den kroppslige forståelsen og kontrollen Elise Nohr har over egen kropp utstråler en kraft og en styrke – som strekker seg utover den fysiske kroppen – til sinnet, til en attitude og til overlevelse.

I et såpass monumentalt verk lager Elise Nohr samtidig plass til både humor og sårbarhet. Det er nettopp dette som gjør at verket utmerker seg spesielt i Østlandsutstillingen 2023. Kombinasjonen av de ulike formene for råskap – som gjør det til et nært og sanselig verk, med en enorm slagkraft.